Den sirkulære finansieringsløkken: Blåses AI-verdiene opp kunstig?
Mens AI-feberen herjer i aksjemarkedet, advarer kilder om en intrikat «finansiell maskin» som får selskaper til å se betydelig større ut enn de fundamentale tallene tilsier. Er vi vitne til en ny boble drevet av sirkulære pengestrømmer?
I dagens marked går omtrent 40 % av hver dollar som investeres i et standard S&P 500-indeksfond til bare ti selskaper, der Nvidia alene mottar nesten 8 %. Denne ekstreme konsentrasjonen drives av en forventning om at kunstig intelligens vil revolusjonere verdensøkonomien, men bak de skyhøye verdsettelsene skjuler det seg en urovekkende mekanisme kalt sirkulær finansiering.
Penger i sirkel
Kildene beskriver AI-økonomien som en lukket krets hvor kapital flyttes frem og tilbake mellom de største aktørene for å skape en illusjon av vekst. Nvidia står i sentrum av denne modellen:
1. Nvidia investerer for eksempel milliarder i selskaper som OpenAI.
2. OpenAI bruker disse midlene til å inngå enorme kontrakter for skytjenester hos selskaper som Microsoft eller Oracle.
3. Microsoft og Oracle bruker deretter denne omsetningen til å kjøpe titalls milliarder dollar verdt av Nvidias GPU-er for å møte den «økende etterspørselen».
Dette skaper en tilbakemeldingsløkke der alle parter ser ut til å vokse kraftig, selv om mye av pengene i realiteten bare bytter hender internt i det samme økosystemet.
Billion-gapet: Forventninger vs. Realitet
For at dagens AI-selskaper skal kunne rettferdiggjøre sine nåværende aksjekurser, må de generere en årlig omsetning på rundt 2 billioner dollar (2 000 milliarder dollar). Til sammenligning klarte ikke gigantene Apple, Amazon, Microsoft, Meta, Nvidia og Google til sammen å nå dette målet i 2024.
Dette betyr at markedet har priset AI som om det allerede er den største pengemaskinen i kapitalismens historie, til tross for at de faktiske overskuddene ikke er i nærheten av å støtte verdiene. I stedet for profitt, finansieres mye av denne veksten gjennom skjult gjeld som ikke vises på de tradisjonelle balanseregnskapene, men som kanaliseres gjennom spesialforetak (SPVs) og private kredittavtaler.
«Låner fra en fremtid som ikke finnes»
Risikoen ved denne modellen er at selskapene «låner fra en fremtid som ikke eksisterer ennå». En boble defineres ofte som en situasjon der prisen på en eiendel stiger raskt uten sammenheng med de fundamentale verdiene, og kildene antyder at AI-markedet nå viser klare tegn på dette.
Store investorer ser ut til å ta grep. Warren Buffett sitter nå på sin største kontantbeholdning noensinne etter å ha solgt aksjer for milliarder, og Michael Burry, kjent for å ha forutsett finanskrisen i 2008 – har plassert 80 % av sin portefølje på veddemål mot AI-tunge selskaper som Nvidia og Palantir. Dette tolkes som et rødt flagg for at markedet kan være priset for en fremtid de ikke ønsker å være en del av akkurat nå.
En analogi for å forstå situasjonen: Forestill deg et nabolag som arrangerer kakesalg, men hvor bakerne er de eneste kundene. Hvis kakebakeren kjøper en pai, paibakeren kjøper en bolle, og bollebakeren bruker de pengene til å kjøpe en kake, vil alles «omsetning» se fantastisk ut på papiret. Men den totale mengden penger i nabolaget har ikke økt; de sender bare den samme 20-kronerseddelen rundt i en sirkel mens de venter på at en ekte kunde skal dukke opp for å rettferdiggjøre de stadig høyere prisene.
I dagens marked går omtrent 40 % av hver dollar som investeres i et standard S&P 500-indeksfond til bare ti selskaper, der Nvidia alene mottar nesten 8 %. Denne ekstreme konsentrasjonen drives av en forventning om at kunstig intelligens vil revolusjonere verdensøkonomien, men bak de skyhøye verdsettelsene skjuler det seg en urovekkende mekanisme kalt sirkulær finansiering.
Penger i sirkel
Kildene beskriver AI-økonomien som en lukket krets hvor kapital flyttes frem og tilbake mellom de største aktørene for å skape en illusjon av vekst. Nvidia står i sentrum av denne modellen:
1. Nvidia investerer for eksempel milliarder i selskaper som OpenAI.
2. OpenAI bruker disse midlene til å inngå enorme kontrakter for skytjenester hos selskaper som Microsoft eller Oracle.
3. Microsoft og Oracle bruker deretter denne omsetningen til å kjøpe titalls milliarder dollar verdt av Nvidias GPU-er for å møte den «økende etterspørselen».
Dette skaper en tilbakemeldingsløkke der alle parter ser ut til å vokse kraftig, selv om mye av pengene i realiteten bare bytter hender internt i det samme økosystemet.
Billion-gapet: Forventninger vs. Realitet
For at dagens AI-selskaper skal kunne rettferdiggjøre sine nåværende aksjekurser, må de generere en årlig omsetning på rundt 2 billioner dollar (2 000 milliarder dollar). Til sammenligning klarte ikke gigantene Apple, Amazon, Microsoft, Meta, Nvidia og Google til sammen å nå dette målet i 2024.
Dette betyr at markedet har priset AI som om det allerede er den største pengemaskinen i kapitalismens historie, til tross for at de faktiske overskuddene ikke er i nærheten av å støtte verdiene. I stedet for profitt, finansieres mye av denne veksten gjennom skjult gjeld som ikke vises på de tradisjonelle balanseregnskapene, men som kanaliseres gjennom spesialforetak (SPVs) og private kredittavtaler.
«Låner fra en fremtid som ikke finnes»
Risikoen ved denne modellen er at selskapene «låner fra en fremtid som ikke eksisterer ennå». En boble defineres ofte som en situasjon der prisen på en eiendel stiger raskt uten sammenheng med de fundamentale verdiene, og kildene antyder at AI-markedet nå viser klare tegn på dette.
Store investorer ser ut til å ta grep. Warren Buffett sitter nå på sin største kontantbeholdning noensinne etter å ha solgt aksjer for milliarder, og Michael Burry, kjent for å ha forutsett finanskrisen i 2008 – har plassert 80 % av sin portefølje på veddemål mot AI-tunge selskaper som Nvidia og Palantir. Dette tolkes som et rødt flagg for at markedet kan være priset for en fremtid de ikke ønsker å være en del av akkurat nå.
En analogi for å forstå situasjonen: Forestill deg et nabolag som arrangerer kakesalg, men hvor bakerne er de eneste kundene. Hvis kakebakeren kjøper en pai, paibakeren kjøper en bolle, og bollebakeren bruker de pengene til å kjøpe en kake, vil alles «omsetning» se fantastisk ut på papiret. Men den totale mengden penger i nabolaget har ikke økt; de sender bare den samme 20-kronerseddelen rundt i en sirkel mens de venter på at en ekte kunde skal dukke opp for å rettferdiggjøre de stadig høyere prisene.
