AI-gigantene: Er teknologien blitt «for stor til å feile»?
Kunstig intelligens er ikke lenger bare et kappløp om innovasjon; det har blitt en bærebjelke i den amerikanske økonomien. Med en ekstrem markedskonsentrasjon og geopolitiske interesser på spill, kan myndighetene bli tvunget til å redde sektoren dersom boblen sprekker.
I dagens finansielle landskap går omtrent 40 % av hver dollar som investeres i et S&P 500-indeksfond til bare ti selskaper. Blant disse står Nvidia i en særstilling og mottar alene nesten 8 % av hver investerte dollar. Denne enorme konsentrasjonen betyr at hele det amerikanske aksjemarkedets helse nå er uløselig knyttet til suksessen til en håndfull AI-pionerer.
En strategisk nødvendighet
Det som skiller AI-bølgen fra tidligere teknologiske trender, er den strategiske betydningen for nasjonal sikkerhet. Kilder peker på at ledere i bransjen, som Sam Altman i OpenAI, er fullstendig klar over at USA ikke har råd til å tape AI-kappløpet mot rivaliserende nasjoner som Kina.
Denne erkjennelsen skaper en situasjon der selskapene kan posisjonere seg som «for store til å feile». Dersom investeringene i AI-infrastruktur (såkalt capex) skulle bremse opp, vil det ikke bare ramme investorene, men kunne trekke hele den amerikanske økonomien ned. Ifølge data fra Deutsche Bank er det faktisk AI-utgiftene som for øyeblikket holder USA ute av en resesjon.
Staten som garantist
Sam Altman har ved flere anledninger luftet tanken om at de enorme summene som kreves for å utvikle AI – potensielt opp mot 1,4 billioner dollar – kan kreve at myndighetene involverer seg. Han har beskrevet staten som en potensiell «forsikringsgiver i siste instans» (insurer of last resort), på lik linje med hvordan finansinstitusjoner ble støttet under tidligere finanskriser.
Dette skaper et paradoks for investorer og skattebetalere:
• Politisk press: Hvis markedet faller, vil det oppstå et massivt press for å redde disse selskapene for å beskytte arbeidsplasser og nasjonale interesser.
• Skattebetalernes risiko: Jo større AI-sektoren blir, jo mer sannsynlig er det at vanlige borgere må stå som økonomisk garantist dersom noe går galt.
Markedets forventninger vs. virkeligheten
Aksjemarkedet har allerede priset AI-selskapene som om de skal bli de største pengemaskinene i kapitalismens historie. For å rettferdiggjøre dagens verdsettelse må disse selskapene generere rundt 2 billioner dollar i årlig omsetning, et beløp som er større enn den samlede omsetningen til Apple, Amazon, Microsoft, Meta, Nvidia og Google i 2024.
Når denne veksten i stor grad finansieres av gjeld og sirkulære avtaler fremfor faktisk profitt, øker risikoen for at staten før eller siden må gripe inn for å forhindre et systemisk sammenbrudd.
Analogi for å forstå situasjonen: Tenk på AI-industrien som en enorm demning som er bygget for å gi strøm til en hel nasjon. Fordi så mye av landets økonomi og sikkerhet nå er avhengig av vannet bak denne demningen, kan ikke regjeringen la den briste. Selv om det oppstår sprekker i fundamentet (økonomisk stress), vil myndighetene føle seg tvunget til å pøse inn ressurser for å tette hullene, rett og slett fordi oversvømmelsen ved et sammenbrudd ville vært for katastrofal til å ignorere.
I dagens finansielle landskap går omtrent 40 % av hver dollar som investeres i et S&P 500-indeksfond til bare ti selskaper. Blant disse står Nvidia i en særstilling og mottar alene nesten 8 % av hver investerte dollar. Denne enorme konsentrasjonen betyr at hele det amerikanske aksjemarkedets helse nå er uløselig knyttet til suksessen til en håndfull AI-pionerer.
En strategisk nødvendighet
Det som skiller AI-bølgen fra tidligere teknologiske trender, er den strategiske betydningen for nasjonal sikkerhet. Kilder peker på at ledere i bransjen, som Sam Altman i OpenAI, er fullstendig klar over at USA ikke har råd til å tape AI-kappløpet mot rivaliserende nasjoner som Kina.
Denne erkjennelsen skaper en situasjon der selskapene kan posisjonere seg som «for store til å feile». Dersom investeringene i AI-infrastruktur (såkalt capex) skulle bremse opp, vil det ikke bare ramme investorene, men kunne trekke hele den amerikanske økonomien ned. Ifølge data fra Deutsche Bank er det faktisk AI-utgiftene som for øyeblikket holder USA ute av en resesjon.
Staten som garantist
Sam Altman har ved flere anledninger luftet tanken om at de enorme summene som kreves for å utvikle AI – potensielt opp mot 1,4 billioner dollar – kan kreve at myndighetene involverer seg. Han har beskrevet staten som en potensiell «forsikringsgiver i siste instans» (insurer of last resort), på lik linje med hvordan finansinstitusjoner ble støttet under tidligere finanskriser.
Dette skaper et paradoks for investorer og skattebetalere:
• Politisk press: Hvis markedet faller, vil det oppstå et massivt press for å redde disse selskapene for å beskytte arbeidsplasser og nasjonale interesser.
• Skattebetalernes risiko: Jo større AI-sektoren blir, jo mer sannsynlig er det at vanlige borgere må stå som økonomisk garantist dersom noe går galt.
Markedets forventninger vs. virkeligheten
Aksjemarkedet har allerede priset AI-selskapene som om de skal bli de største pengemaskinene i kapitalismens historie. For å rettferdiggjøre dagens verdsettelse må disse selskapene generere rundt 2 billioner dollar i årlig omsetning, et beløp som er større enn den samlede omsetningen til Apple, Amazon, Microsoft, Meta, Nvidia og Google i 2024.
Når denne veksten i stor grad finansieres av gjeld og sirkulære avtaler fremfor faktisk profitt, øker risikoen for at staten før eller siden må gripe inn for å forhindre et systemisk sammenbrudd.
Analogi for å forstå situasjonen: Tenk på AI-industrien som en enorm demning som er bygget for å gi strøm til en hel nasjon. Fordi så mye av landets økonomi og sikkerhet nå er avhengig av vannet bak denne demningen, kan ikke regjeringen la den briste. Selv om det oppstår sprekker i fundamentet (økonomisk stress), vil myndighetene føle seg tvunget til å pøse inn ressurser for å tette hullene, rett og slett fordi oversvømmelsen ved et sammenbrudd ville vært for katastrofal til å ignorere.